Tre dager med musikk og øl....

Full og fornøyd ramlet jeg inn døra rett før seks på morgenkvisten søndag morgen etter tre dager med musikk og øl. En liten oppsummering av dagene følger!

Torsdag tilbrakte jeg kvelden på Rica og fikk med meg Susanne Sundfør, Surferosa, Diamond, Lumsk og Enslaved. Frøken Sundfør gjorde seg bra som taffelmusikk i lobbyen mens man ventet på at storsalen skulle åpne dørene. Surferosa dukket etter hvert opp på scenen og holdt en forrykende konsert. Et band som det har bare med å innfri, så mer trenger man ikke si om den saken. Det lokale bandet Diamond tok over for Surferosa og imponerte veldig med musikk i samme sjanger som Mariann og bandet hennes. Jeg hadde lenge sett fram til å se Lumsk på scenen, og de stilte opp med forrykende folk-metall som bare de klarer å levere. Vokalist Stine leverte klokkeklar vokal, og Siv Lena, på fiolin, gjorde lydbildet komplett med stemningsfulle toner. Et gjennomført dyktig band! Metall gutta fra Enslaved var en opplevelse uten sidestykke, positivt sett så klart. Men etter endt konsert oppsummerte jeg det hele med tre ord; brukbart, men monotont. Kvelden ble for øvrig avsluttet på Meieriet med mer alkoholholdig lesk.

Fredag ramlet jeg til sentrum utpå kveldinga og så, som planlagt, Adrien, Adjagas og Animal Alpha. Når Adrien begynte å dundre løs trodde jeg først jeg hadde dukket opp på feil konsert siden det jeg hadde hørt fra før av artisten var noen relativt rolige låter. Men det var en helt annen Adrien jeg fikk se, noe som skuffet meg litt siden jeg hadde store forventninger ut ifra de få sangene jeg har hørt fra fjorårets album. Når Adrien var ferdig med å snuble rundt på scenen, snublet jeg ut døra med kurs for Rica. Joik er på ingen som helst måte min type musikk, derfor ble ikke Adjagas noen storslagen suksess hos denne karen, men heller en opplevelse av det spesielle slaget. Alt hørtes helt, tro det eller ei, samisk ut, og jeg stod vel mer eller mindre forvirret og fulgte med på låtene. Til tross for at det var uforståelig var det riktig så stemningsfullt og konsertens høydepunkt var ulvejoiken til Lawra og, selvfølgelig, låta "Mun Ja Mun", sangen som har rullet over TV-skjermene og runget utover eteren den siste tiden. Lawra & co labbet av scenen for å gi plass til et av bandene som virkelig gjorde det verdt å ta turen på by:Larm, nemlig Animal Alpha.

Animal Alpha leverte varene så til de grader! Det klaffet på alle mulige måter for bandet og kraftpakken av en vokalist, Agnete, skal ha kred for en opptreden utenom det vanlige. At Animal Alpha fikk årets by:Larm-stipend var dem vel unt! Dette var andre gang de var i Tromsø på noen måneder, men jeg håper at de tar turen igjen om ikke alt for lenge. For dette frister virkelig til gjentagelse!

Det var på tide å sette kursen for Kulturhuset hvor resten av kvelden skulle tilbringes. Jeg fikk et raskt glimt av The White Birch på Verkstedet og jeg var ikke helt fornøyd med det jeg hørte. Mulig jeg var uheldig med låtene de spilte, men musikken var litt for melankolsk og dyster for mine ører så jeg besluttet å ta turen opp til storsalen for å sikre meg en brukbar plass før kara i Hurra Torpedo spilte opp til dans med hvitevarerock. Jeg lo sammenhengende fra 3x Farbror Blå entret scenen til de ruslet av igjen, underholdningsfaktoren var enorm, men musikalsk sett er det selvfølgelig ikke all verden. Uansett, det var en sann fryd å se Schau og kompani i gyve løs på hvitevarer av ymse slag! Før jeg ramlet ned på Flyt for å runde av kvelden med mer øl tok jeg turen ned til Lillescenen for å se Terroristene.

Lørdag våknet jeg opp til dundrende hodepine og kjente at konsertformen ikke eksisterte for fem flate øre. Løsningen ble noen øl som raskt gjorde positive utslag på formen. Halvveis til byen i taxien forstod jeg at jeg hadde vært temmelig påseilet dagen i forveien siden jeg kun hadde kortet fra Norsk Tipping i kortholderen. En rask body cavity search senere fant jeg samtlige kort i diverse lommer. Taxituren var reddet! Vel framme på Kulturhuset ble det en rask tur innom Animal Town før Mira Craig dundret løs med heftige rytmer og fascinerende hoftebevegelser. Deretter ble det et noe spesielt møte med det belgiske bandet Dijf Sanders som spilte noe jeg vil kategorisere som jazza elektronika. Jeg tror den musikken gjør seg ufattelig mye bedre live enn på stereoen hjemme i stua. Uansett, en morsom opplevelse.

For å finne ut hva Tromsø-artisten Frost har gjort de siste årene måtte jeg ta turen opp i storsalen. Nå har jeg ikke hørt alt for mye på Frost, men det var da litt morsomt å se Aggie trallende rundt på scenen mens hun spilte på metallskål og visp. Denne musikken er nok fengende for poppgenerasjonen og gjør seg best på dansegulvet. Som pauseunderholdning tok jeg turen ned i kjelleren for å bivåne Johnossi. En svensk duo som leverte fengende, alternativ rock. Det er absolutt å anbefale, og surfe innom hjemmesiden deres og høre gjennom noen av sangene.

Når turen endelig kom til We and Ralph Myerz & the Jack Herren Band så måtte jeg melde pass etter å ha stått i kø i et knapt kvarter. Salen var stapp full og jeg fant fort ut at det ikke var noen framtid å stå i gangen og nippe til øl med noe musikk i det fjerne. Derfor luntet jeg slukøret ned i kjelleren og fikk med meg Tromsø-bandet Vishnu, som slett ikke var noen dårlig opplevelse. Også denne kvelden ble rundet av på Flyt for å konsumere et ukjent antall enheter med alkohol.

Dette var min første runde med by:Larm og jeg kan raskt slå fast at dette var et arrangement som innfridde på alle mulige måter. Som tilskuer virker det som det hele forløp knirkefritt alle dagene. En stor takk må nesten rettes til arrangørene og alle de frivillige som gjorde livet for oss besøkende til en dans på roser!

Tilbake 13.02.2006