O Tannenbaum, o tannenbaum!

Dæven dutte og karameller! Det var stor stas med to uker sørpå! Full klaff med været og rikelig med tid til pils og mat. Det kunne knapt vært bedre! Men at man ligger hjemme og later seg hele formiddagen går ikke upåaktet hen når man camper hos gamlingene. Kost og losji var tydeligvis ikke gratis og jeg måtte bite i det sure eplet og bytte solstolen ut med arbeidshansker. Her skulle det jobbes, gitt!

Etter lett oppvarming med vedsjauing stod hovedattraksjonen for tur; felling av en stykk 15 meter høy edelgran kun hjulpet av primitivt utstyr og klatresele. Far hadde tatt seg av planleggingen og vi skulle sammen stå for gjennomføringen, noe som i bunn og grunn hørtes greit ut. Men når jeg fikk høre at vi skulle kviste grana nedenfra før vi klatret til topps og begynte og felle treet fra toppen og ned, ble jeg skeptisk. Jeg følte meg ikke klar for å sette liv og lemmer på spill for å gi naboene bedre utsikt, og mente bastant at dette var på grensen til idioti. Men som gammel forsvarsmann kan han kunsten å planlegge, og alt var timet og tilrettelagt i kjent Olsen-banden stil. Dette skulle gå!

Vi startet friskt med den nederste delen av treet. Hjulpet av stige og sag gikk de første meterne smertefritt for seg. Framgangen var stor, men vi så ikke lyset i enden av tunnelen helt enda. Vi var tross alt bare i startgropa på et prosjekt som i utgangspunktet var like lett som å bevise at elefanter kan fly. Uansett, første økt var over og vi var fornøyde med resultatet.

Så stod den store trefellingsdagen for tur. Etter en snartur oppi treet denne dagen forstod jeg at fadern ikke kunne love meg noe annet enn blod, svette og tårer. Og for stuegrisen Audun, som ikke er vant til fysiske utskeielser av dette slaget, virket det hele temmelig meningsløst. I min verden ordnes sånne ting med et par telefoner og en kranbil.

Far jobbet seg videre oppover stammen og vi var faktisk kommet et godt stykke på vei, men stien var fortsatt så alt for lang og krunglete å gå. Grener ble kuttet av og ryddet bort, og treet så stadig mer nakent ut. En kvist ble til to, to ble til tre, og plutselig steg gamlingen ned fra stigen. Det var på tide med et lite øyråd på verandaen.

Fadern hadde tenkt litt og funnet ut at det ville være uforsvarlig å jobbe i toppen av treet med motorsag og hadde heldigvis tatt en sjefsavgjørelse på at det var på tide å kalle inn maskineri av tyngre kaliber. Jeg innså nå at dette var en gledens dag, ikke bare fordi det var fredag, men fordi fornuften hadde seiret. Gamlingen bestilte kranbil for å gjøre kort prosess på det enorme juletreet.

Kranbilen rigget seg til utenfor huset og med noen raske håndgrep var hele herligheten lagt ned på fortauet utenfor huset. Vi pustet alle lettet ut, nå var det bare opprydningsarbeidet som gjenstod.

Jeg vil påstå at dette er nok et bevis på at det å jobbe ut ifra "Hvorfor gjøre ting enkelt når en kan gjøre det komplisert"-prinsippet ikke er en vinn-vinn-situasjon, heller det stikk motsatte. Gamlingen parerer nok fort med: "Det er ikke alltid den korteste veien er den enkleste". Men vi kan vel begge konstatere at uten kranbilen ville dette vært en pine og en plage.

Tilbake 25.05.2006