Det er bare så typisk!

Det er jo gjerne sånn at når man først skal på ferie, uansett om man skal reise ti eller tusen mil, så ønsker man å komme seg fortest mulig fram. Og typisk for min flaks er at så og si hver gang jeg er ute på reisefot så ender jeg opp med å bli kraftig forsinket på grunn av diverse omstendigheter. Og denne gangen var intet unntak! Tidligere har det hatt en tendens til å dukke opp dårlig vær, bemanningsproblemer, radarsvikt og andre tekniske problemer som forsurer reisen. Denne gangen var det SAS Braathens som hadde teknisk feil på maskinen som skulle frakte meg ned til Østlandet. Derfor satt jeg i Tromsø og ventet mens flyet stod på bakken på landets hovedflyplass.

Tiden har en tendens til å gå forbanna sakte når man venter på noe, men stikk i strid med alle uskrevne regler så raste tiden av gårde i et heidundranes tempo denne kvelden. Og jeg var både frustrert og lettere amper i det jeg fant ut at jeg lå halvannen time bak skjema. Da var det virkelig på høy tid å foreta seg noe!

Gode råd var dyre og siden alle de andre flyene var overbooket fant jeg ut at siste utvei var å haike med våre svenske venner i postflyet. Etter å ha smisket med pilotene i et kvarters tid måtte jeg bare innse at jeg stod på stedet hvil til tross for at jeg skrøt hemningsløst av den lille maskinen deres og hvor trivelige kara bak spakene var. Slukøret labbet jeg tilbake til terminalen hvor jeg måtte innse at det ikke var annet å gjøre enn og sette seg ned og vente på at flyet skulle dukket opp.

Omsider kom flyet og kabinpersonalet kjeppjaget passasjerene ut og den nye bolken med passasjerer ble stuet inn. Vi kom oss endelig ut på rullebanen og opp i lufta. Hva kunne gå galt nå? Mye, men vi endte opp i noe så uskyldig som holding over Gardermoen på grunn av dårlig vær. Som nummer 16 i køen var det bare å smøre seg med enda mer tålmodighet. Da hovedhjulene klappet nedpå asfalten var det bare å skrinlegge alle planer om å bli hentet på Gardermoen og kveldens siste tog til Vestfold hadde putret av gårde for flere timer siden. Løsningen ble flytoget til Asker og noen samarbeidsvillige foreldre som plukket meg opp der inne.

Til syvende og sist labbet jeg opp trappen til barndomshjemmet i Horten knappe 3,5 timer forsinket. Det var utrolig godt å komme hjem, men skuffelsen over de stadige forsinkelsene lå og murret i bakgrunnen. Noen stykker av mors hjemmelagde pizza og en liten oppdatering over hva som skjer i gamlebyen fungerte som plaster på såret, og en times tid etter ankomst kunne jeg krype til køys og nyte noen timer under dyna i hjemlige omgivelser.

Tilbake 16.11.2006